Dansketidens Askepott

Dansketidens Askepott - og hennes mor!

Dette er en Askepott-historie fra virkeligheten, fra unionstidens Danmark-Norge, tidlig på 1500-tallet. Den handler om en konge, en vakker ung pike som ble hans elskerinne, og ikke minst, om hennes mor som ble Danmark-Norges første kvinnelige finansminister og kong Kristian IIs viktigste rådgiver.
Året er 1507, og kronprins Kristian, den senere kong Kristian II av Danmark og Norge, er på et offisielt norgesbesøk i Bergen, Norges største by og viktigste handelsby siden middelalderen. På rådhuset i Bergen arrangeres et ball til den unge kronprinsens ære, og mange av byens godt bemidlete borgere er til stede. I menneskemengden får han øye på en usedvanlig vakker ung pike. Kristian blir betatt av henne og danser med henne kvelden til ende, uten å ha øye for noen andre. Piken heter Dyveke Willums, datter av fru Sigbrit Willums, en velstående kjøpmannsenke som fører egen forretning. Det er forelskelse ved første blikk mellom den unge kronprinsen og den skjønne unge piken, og det ender med at Dyveke tilbringer natten hos Kristian, utvilsomt med sin mors velsignelse.

Kong Kristian II av Danmark og Norge i 1514 eller 1515, malt av Michael Sittow

Så langt er det et søt liten Askepott-historie. At prinser og konger tok seg elskerinner, var ikke noe nytt. Det var stilltiende akseptert, så lenge diskresjon ble utøvd. Men dette var intet kortvarig elskovseventyr. Da kronprins Kristian dro videre til Oslo, og siden hjem til København, fulgte både Dyveke og Sigbrit med. Ikke bare er den unge kronprinsen oppover ørene forelsket i den skjønne Dyveke; han fører også lange samtaler om handel og finans med mor Sigbrit, som har god innsikt i økonomiske og sosiale forhold i Bergen.

Erkebiskop Erik Walkendorf treffer Sigbrit i hennes handelsbod i Bergen, mens Dyveke venter i bakgrunnen. 

Da Kristian ble konge av Danmark og Norge i 1513, forlangte riksrådet at han skulle gifte seg med en utenlandsk prinsesse for å knytte politiske alliansebånd, slik skikken var. I 1515 inngikk kongen ekteskap med prinsesse Elisabeth (eller Isabella) av Habsburg-slekten, en allianse som knyttet ham tettere opp mot det mektige tysk-romerske riket, Danmarks mektige nabo i sør. Men han nektet å gi slipp på sin "lille due", sin elskede Dyveke. Hadde Kristian II vist en viss diskresjon i sin omgang med elskerinnen, hadde muligens forholdet blitt stilltiende akseptert, men han omgikk henne så åpenlyst at de tysk-romerske representantene som hadde fulgt Elisabeth til hennes nye hjemland, reagerte med avsky og forakt. Også mange danske adelsmenn mislikte både Dyvekes og Sigbrits nærvær ved hoffet.

I 1517 dør Dyveke brått og uforklarlig, etter å ha blitt plutselig syk, og den danske adelsmannen Torben Oxe, som flere ganger har gitt uttrykk for sin avsky overfor kongens elskerinne og hennes mor, blir dømt til døden for giftmord. Henrettelsen av Oxe gjør kongen upopulær blant både adelsmenn og bønder, og regnes som begynnelsen til slutten på kongens fall. Kong Kristian II fortsetter imidlertid å ha et nært forhold til Sigbrit og bruker henne som en viktig rådgiver i økonomiske spørsmål. Sigbrit tar seg også godt av den unge dronning Elisabeth, og hjelper henne med å finne seg til rette ved det danske hoffet.
Flere politiske hendelser, deriblant det groteske Stockholms Blodbad i 1520, gjorde kong Kristian II så upopulær at både det danske og det norske riksrådet sa noen år senere opp sin troskapsed til ham, og kongen ble avsatt til fordel for sin onkel på farssiden, hertug Fredrik av Lübeck. Kristian flyktet i eksil til sin habsburgske svoger, og Sigbrit fulgte med. Mest sannsynlig døde hun i landflyktighet, for hun vendte aldri hjem til Bergen. 

Noen historikere har gitt Dyveke og hennes mor Sigbrit skylden for at kong Kristian II ble slik en upopulær konge i Danmark-Norge. Personlig tror jeg heller at Sigbrit, med sitt handelsnettverk og sin innsikt i politiske og økonomiske forhold i begge rikene, bidro til å øke kongens interesse for Norge, ettersom han besøkte landet flere ganger i løpet av sin regjeringstid. Men kongens borgervennlige politikk gikk på bekostning av den gamle adelen, som slett ikke ville la seg vippe av pinnen av en kvinne. Tiden var ennå ikke moden for en kvinnelig finansminister.